Empirisme og rasjonalisme
Empirismen, med tenkere som Locke og Hume, hevder at all kunnskap stammer fra sansene, og at sinnet starter som et ubeskrevet blad. Den vitenskapelige metoden med observasjon og eksperiment er empirismens barn. Rasjonalismen, med Descartes og Leibniz, hevder at fornuften kan nå sikker kunnskap på egen hånd, slik vi ser i matematikk og logikk. De fleste mener i dag at sansing og fornuft spiller sammen.
Slik uttrykker du det
Empirismen, hos Locke og Hume, sier at all kunnskap stammer fra sansene, og at sinnet starter som et ubeskrevet blad. Den vitenskapelige metoden med observasjon og eksperiment er et resultat av dette synet. Rasjonalismen, hos Descartes og Leibniz, sier at fornuften kan nå sann kunnskap på egen hånd, uavhengig av sansene, slik som i matematikk. Forskjellen er altså om kunnskapen kommer fra erfaring eller fra ren tenkning, og i dag mener de fleste at de to kildene spiller sammen.
Empirismen bygger kunnskap på sansene, rasjonalismen på fornuften alene.
Er du fri til å velge?
Tenk deg at du velger sjokolade fremfor eple. Determinismen sier at valget egentlig er bestemt på forhånd av hjernen, vanene og oppdragelsen din, slik at du ikke kunne valgt annerledes. Forsvarere av sier at du faktisk kunne valgt eplet. Kompatibilistene prøver å forene dem: du er fri så lenge du handler i tråd med dine egne ønsker, selv om ønskene har årsaker. Dette spørsmålet er avgjørende for , fordi ansvar forutsetter en form for frihet.
Slik uttrykker du det
Spørsmålet om kan vises med et enkelt valg mellom sjokolade og eple. Determinismen sier at valget er bestemt på forhånd av hjerne, vaner og oppdragelse, så jeg kunne ikke valgt annerledes. Forsvarere av fri vilje sier at jeg faktisk kunne valgt eplet. Kompatibilistene forener synene: jeg er fri så lenge jeg handler ut fra mine egne ønsker, selv om ønskene har årsaker. Dette er viktig for etikken, fordi ansvar forutsetter en form for frihet.
Synet på fri vilje avgjør hvordan vi kan holde folk ansvarlige.
Camus og Sisyfos
Albert Camus bruker den greske myten om Sisyfos, som er dømt til evig å rulle en stein opp en bakke, bare for å se den trille ned igjen. Camus mener dette ligner menneskets liv i et univers uten ferdig mening, det han kaller det absurde. Likevel hevder han at vi må tenke oss Sisyfos lykkelig: mennesket kan skape sin egen mening midt i meningsløsheten, ved selv å eie sin oppgave.
Slik uttrykker du det
Camus bruker myten om Sisyfos, som evig ruller en stein opp en bakke bare for å se den trille ned. Han mener det ligner menneskets liv i et univers uten ferdig mening, det han kaller det absurde. Likevel sier han at vi må tenke oss Sisyfos lykkelig, fordi mennesket kan skape sin egen mening midt i meningsløsheten ved selv å eie sin oppgave. Det er et eksistensialistisk svar: meningen er ikke gitt på forhånd, men noe jeg selv gir livet.
Det absurde betyr ikke fortvilelse: mennesket kan eie sin egen oppgave.
Et grunnspørsmål i filosofien er hvor kunnskap kommer fra. Empirismen hevder at all kunnskap stammer fra sanseerfaring: vi vet bare det vi har observert. Rasjonalismen hevder at fornuften kan nå sann kunnskap på egen hånd, uavhengig av sansene, slik som i matematikk. De fleste tenkere i dag mener at begge kilder spiller sammen, men spenningen mellom dem har formet hele vitenskapshistorien.
Eksistensialismen, særlig hos Sartre, sier at eksistensen går forut for essensen: mennesket fødes uten en ferdig mening eller natur, og må skape sin egen mening gjennom valgene sine. Med denne friheten følger et tungt ansvar. Å late som om valgene dine er tvunget på deg, kaller Sartre å leve i , et selvbedrag for å slippe unna ansvaret.