Autofiksjon som form
ligger mellom selvbiografi og roman. Forfatteren bruker sitt eget navn og virkelige hendelser fra sitt eget liv, men former dem som litteratur, med utvalg, komposisjon og språk. Det gjør at leseren aldri helt vet hva som er nøyaktig sant og hva som er formet.
Slik uttrykker du det
er en blanding av selvbiografi og fiksjon. Forfatteren bruker eget navn og virkelige hendelser, men behandler dem som litterært stoff gjennom utvalg og form. Derfor kan vi ikke lese teksten som ren sannhet: nærheten til virkeligheten er nettopp det som gir sjangeren spenning og problemer.
Autofiksjon er sant og oppdiktet på samme tid.
Min Kamp fra 2009 til 2011
skrev seks bind på flere tusen sider om sitt eget liv, helt ned til pinlige detaljer om barndom, far og ekteskap. Bøkene ble en internasjonal suksess, men også omstridt: familiemedlemmer kjente seg igjen og følte seg utlevert.
Slik uttrykker du det
viser autofiksjonens dobbelthet. Knausgård gjør sitt eget liv, helt ned til pinlige detaljer, til flere tusen sider litteratur, og den realistiske detaljrikdommen gjør hverdagen til kunst. Men den samme nærheten til virkeligheten gjør at ekte familiemedlemmer blir litterært materiale og føler seg utlevert.
Den samme nærheten som gjør hverdagen til litteratur, gjør ekte mennesker til materiale.
Vigdis Hjorth, Arv og miljø fra 2016
Romanen handler om en kvinne som hevder hun ble misbrukt av faren, og om en arvestrid i familien. Mange leste den som en skjult fortelling om Hjorths egen familie, og en søster svarte med en motroman. Saken ble en stor offentlig debatt om virkelighetslitteraturens etikk.
Slik uttrykker du det
Arv og miljø fra 2016 ble lest som en skjult fortelling om Vigdis Hjorths egen familie, og en søster svarte med en motroman. Saken viser kjernen i virkelighetslitteraturens etikk: historien var Hjorths egen, men den var også uløselig knyttet til andre. Spørsmålet om hvem som eier en historie, splitter da virkelige familier offentlig.
Spørsmålet om hvem som eier en historie, er ikke bare teori.
Et hovedtrekk i nyere norsk litteratur er at forfatterne henter stoffet fra sitt eget liv. er en blanding av selvbiografi og fiksjon: forfatteren bruker eget navn og virkelige hendelser, men behandler dem som litterær form. går lenger og navngir ofte virkelige personer rundt forfatteren, gjerne uten at de har samtykket.
Det reiser et etisk spørsmål: hvor går grensen mellom kunst og det å henge ut andre? Når en tekst bygger på virkelige personer, kolliderer forfatterens frihet med andres rett til å slippe å bli utlevert. Debatten har ingen fasit, men den er selve kjernen i hvordan vi leser samtidslitteratur.