De tre spørsmålene
En kildevurdering kan koke ned til tre spørsmål. Avsender: hvem står bak, og hvilken kompetanse har de? Formål: vil avsenderen informere, selge eller overbevise? Etterprøvbarhet: kan informasjonen sjekkes mot andre, uavhengige kilder? Et privateid nettsted med en uttalt agenda er ikke det samme som et redaktørstyrt mediehus. Å være kildekritisk betyr ikke å avvise alt, men å vite hvor mye vekt en kilde tåler.
Slik uttrykker du det
Når jeg vurderer en kilde, stiller jeg tre spørsmål. Avsender: hvem står bak, og hvilken kompetanse har de? Formål: vil de informere, selge eller overbevise? Etterprøvbarhet: kan jeg sjekke informasjonen mot andre uavhengige kilder? Et privateid nettsted med en tydelig agenda tåler mindre vekt enn et redaktørstyrt mediehus. er ikke å avvise alt, men å vite hvor mye en kilde kan bære.
Avsender, formål og etterprøvbarhet: tre spørsmål til hver kilde.
Den virale helsepåstanden
En post deles tusenvis av ganger: Forskere har bevist at denne teen kurerer forkjølelse. Den kildekritiske leseren spør: hvilke forskere, ved hvilket universitet, og hvor er studien publisert? Det viser seg at kilden er en nettbutikk som selger nettopp denne teen. Formålet er altså å selge, ikke å informere, og påstanden finnes ikke i noen etterprøvbar studie. Posten faller på alle tre spørsmålene. Et bilde eller en selvsikker tone er aldri i seg selv et bevis.
Slik uttrykker du det
Når en post påstår at forskere har bevist noe, sjekker jeg hvilke forskere, hvilket universitet og hvor studien er publisert. Sier en helsepåstand at en te kurerer forkjølelse, og kilden viser seg å være nettbutikken som selger teen, er formålet å selge og ikke å informere. Påstanden er ikke etterprøvbar. Mange delinger eller en selvsikker tone er aldri et bevis i seg selv.
Mange delinger og en selvsikker tone er ikke dokumentasjon.
Desinformasjon og deepfake
Noe villedende innhold spres ved en feil, og kalles feilinformasjon. Annet spres bevisst for å lure, og kalles . Med kunstig intelligens er det blitt mulig å lage deepfakes: manipulerte videoer eller der mennesker fremstilles som å si ting de aldri sa. Derfor holder det ikke lenger å se det med egne øyne. Å oppsøke flere uavhengige kilder, og å være ekstra skeptisk til innhold som bekrefter det man allerede ønsker å tro, er viktigere enn noen gang.
Slik uttrykker du det
Feilinformasjon spres ved en feil, mens spres bevisst for å lure. Med kunstig intelligens kan man lage deepfakes, der noen fremstilles som å si ting de aldri sa. Da holder det ikke å se det med egne øyne. Jeg sjekker innholdet mot flere uavhengige kilder, og er ekstra skeptisk når noe bekrefter akkurat det jeg gjerne vil tro.
Når selv video kan forfalskes, må flere uavhengige kilder bekrefte.
Å være kildekritisk betyr ikke å avvise alt, men å stille systematiske spørsmål til en kilde. Hvem er avsenderen, og hvilken kompetanse har de? Hva er formålet: å informere, selge eller overbevise? Og er informasjonen etterprøvbar, altså mulig å sjekke mot andre, uavhengige kilder?
bygges over tid gjennom nøyaktighet og åpenhet, og kan rives ned raskt av én avslørt feil. Med kunstig intelligens og deepfakes holder det ikke lenger å se det med egne øyne: å oppsøke flere uavhengige kilder er viktigere enn noen gang.