Medlem uten å tro
En som er medlem i Den norske kirke, døper barna og går i kirken på julaften, men ikke tror på oppstandelsen, er verken hykler eller unntak. er en form for tilhørighet der ritualene og arven betyr mer enn troen. Statistikken over medlemstall fanger denne gruppen, men sier ingenting om tro.
Slik uttrykker du det
er tilhørighet gjennom ritualer og arv, ikke gjennom aktiv tro. Derfor kan medlemstallene i Den norske kirke være høye samtidig som praksis og tro er lav, og de to må skilles i et faglig svar.
Medlemstall måler tilhørighet, ikke tro. Skill mellom de to i svaret.
Fra statskirke til livssynspolitikk
Da båndet mellom stat og kirke ble løsnet i 2012 og 2017, ble spørsmålet om religion et spørsmål om likebehandling: hvor mye støtte skal andre tros- og livssynssamfunn ha, og hva skal skolen undervise i? Sekulariseringen fjernet ikke religionen fra politikken, den endret hva striden handler om.
Slik uttrykker du det
Skillet mellom stat og kirke i 2012 og 2017 gjorde religion til et spørsmål om likebehandling av tros- og livssynssamfunn. fjerner ikke religion fra politikken, men endrer hva striden handler om.
Sekularisering flytter debatten, den avslutter den ikke.
betyr at religionen får mindre plass i offentlige institusjoner og i folks personlige liv. I Norge ser du det i skillet mellom stat og kirke, i fallende medlemstall i Den norske kirke, og i at få av medlemmene praktiserer aktivt. Samtidig er kristendommen fortsatt majoritetsreligion på papiret, med rundt to tredeler av befolkningen som medlemmer.
Den doble bevegelsen er poenget: , altså tilhørighet som kulturarv uten aktiv tro, er utbredt, mens innvandring har gjort livssynsbildet bredere. , likebehandling av tros- og livssynssamfunn og spørsmålet om hva staten skal støtte, blir da politiske spørsmål og ikke bare religiøse.