Sult og det ubevisste sjeleliv
Hamsuns «» fra 1890 følger en sulten, navnløs ung mann i Kristiania. Det nyskapende er ikke hva som skjer, for det skjer lite, men hvor vi står: inne i hodet på ham, i stolthet, innskytelser og selvbedrag som skifter fra side til side. Hamsun ville skildre det han kalte det ubevisste sjeleliv.
Slik uttrykker du det
«» fra 1890 er tidlig fordi handlingen er flyttet innover. Vi følger en navnløs ung manns svingende bevissthet, stolthet og selvbedrag nesten uten ytre plot, og det er nettopp det Hamsun kalte det ubevisste sjeleliv.
Handlingen flyttes innover. Bevisstheten er selve plottet.
Jeg ser, og alt er fremmed
Obstfelders «Jeg ser» gjentar den samme åpningen linje etter linje, og blikket registrerer verden uten å kjenne seg hjemme i den. Anaforen bygger opp mot den berømte slutten der jeget slår fast at det er kommet på feil klode. Formen gjør fremmedfølelsen hørbar i stedet for å forklare den.
Slik uttrykker du det
I «Jeg ser» gjentar Obstfelder åpningen linje etter linje mens blikket registrerer en verden jeget ikke hører hjemme i. Anaforen gjør fremmedfølelsen hørbar, og det er typisk modernistisk: formen bærer opplevelsen i stedet for å forklare den.
Formen bærer følelsen. Gjentakelsen ER fremmedheten.
Modernismen bryter med realismens tro på orden og sammenheng. Der realisten forklarer et menneske ut fra miljøet, følger modernisten de svingende tankene fra innsiden, ofte uten et ytre plot som holder alt sammen. Fremmedfølelse, oppløsning og en verden som ikke lenger henger sammen er de gjennomgående temaene.
I Norge kommer det første gjennombruddet på 1890-tallet, og et sterkere etter 1945. Typiske trekk er vekt på indre liv framfor ytre handling, brudd med faste former i lyrikken, og et språk som skal vise en opplevelse i stedet for å forklare den.