400 år med dansk skrift
Bakgrunnen for dagens språksituasjon ligger i unionen med Danmark. Fra 1380 til 1814 var dansk skriftspråket i Norge, mens norsk levde videre i tale og dialekter. Da unionen tok slutt i 1814, hadde Norge fått grunnlov og selvstendighet, men satt fortsatt med et dansk skriftspråk. Det skapte et sterkt ønske om et eget norsk skriftspråk.
Slik uttrykker du det
Den historiske bakgrunnen er dansketiden, 1380 til 1814, da Norge var i union med Danmark og dansk var skriftspråket mens norsk levde i tale og dialekter. Etter 1814 var Norge selvstendig, men skrev fortsatt dansk, og det skapte ønsket om et eget skriftspråk. Det er denne spenningen som forklarer hvorfor vi i dag har to skriftspråk.
1814 ga selvstendighet, men skriftspråket var fortsatt dansk.
Aasen og Knudsen, to veier
reiste rundt på Vestlandet og i resten av landet og samlet dialekter. Av dem konstruerte han landsmålet, det vi i dag kaller , et helt nytt skriftspråk bygd nedenfra. valgte motsatt strategi: han ville fornorske dansken gradvis, ord for ord og stavemåte for stavemåte, til den lignet norsk tale. Det ble grunnlaget for . I 1885 ble begge offisielt likestilt.
Slik uttrykker du det
To menn løste samme problem på motsatt vis. samlet dialekter, særlig fra Vestlandet, og bygde et helt nytt skriftspråk nedenfra, landsmålet, som vi i dag kaller . fornorsket dansken gradvis til den lignet norsk tale, og det ble grunnlaget for . I 1885 ble de to likestilt.
Aasen bygde nytt nedenfra (nynorsk). Knudsen fornorsket dansken (bokmål).
Norrøne spor i dagens språk
er opphav til alle de nordiske språkene, men de har utviklet seg ulikt. Islandsk har endret seg minst og ligger nærmest norrønt, mens norsk har endret seg mye: kasusbøyingen er borte og bøyingsverket forenklet. Likevel lever norrøne trekk videre i mange dialekter og i , for eksempel diftongene i stein og bein og en tydelig hunkjønnsbøying.
Slik uttrykker du det
er opphav til norsk, islandsk, færøysk, svensk og dansk. Islandsk har endret seg minst og er nærmest norrønt, mens norsk har mistet kasus og forenklet bøyingen. Et konkret norrønt trekk som er bevart i dialekter og i , er diftongen: stein og bein der kan ha sten og ben.
Islandsk er mest konservativt. Diftonger og hunkjønn er bevarte norrøne trekk.
Beskriv forskjellen med fagspråk
Når man sammenligner norsk med svensk, dansk og , lønner det seg å bruke presise begreper i stedet for å si at noe «høres annerledes ut». Diftong mot monoftong er ett slikt trekk: norsk og har stein og bein der dansk og enkelte bokmålsformer har sten og ben. Slike systematiske forskjeller kan beskrives ord for ord.
Slik uttrykker du det
For å beskrive særtrekk ved norsk sammenlignet med svensk, dansk og bruker jeg fagspråk i stedet for løse inntrykk. Et eksempel er diftong mot monoftong: norsk stein og bein mot dansk sten og ben. Norrønt og islandsk har bevart kasusbøying som norsk har mistet. Da blir sammenligningen presis og etterprøvbar.
Bruk fagord som diftong og kasus når du sammenligner språkene.
I dansketiden (1380 til 1814) var Norge i union med Danmark, og dansk var skriftspråket. Norsk levde videre som talespråk og dialekter, men den som skulle skrive, skrev dansk. Da unionen tok slutt i 1814, satt nordmenn igjen med et dansk skriftspråk og et sterkt ønske om noe eget. Spørsmålet var bare hvordan: skulle man reparere dansken gradvis, eller bygge et helt nytt språk fra dialektene?
er opphavet til norsk, men også til islandsk, færøysk, svensk og dansk. Islandsk har endret seg minst og ligger nærmest norrønt. Norsk har endret seg mye: kasusbøyingen er borte, og bøyingsverket er forenklet. Mange dialekter, og som bygger på dem, har likevel bevart norrøne trekk som diftonger og tydelig hunkjønnsbøying.