Føydalisme, makt gjennom len
var et system av personlige avtaler. Kongen ga , altså jord og rettigheter, til en adelsmann. Til gjengjeld lovet adelsmannen, vasallen, troskap og soldater i krig. Vasallen kunne gi deler av lenet videre til egne menn. Nederst sto bøndene og de , som var bundet til jorden og pliktige til å arbeide for herren. Makten lå altså i en kjede av avtaler, ikke i en sentral .
Slik uttrykker du det
var et system der kongen ga , altså jord, til adelsmenn som kalles vasaller. Til gjengjeld stilte de med soldater og lojalitet. Nederst sto bøndene og de , som var bundet til jorden. Makten var fordelt nedover i personlige avtaler i stedet for styrt fra ett sentralt sted.
Føydalisme = jord mot lojalitet og soldater, i en kjede nedover.
Kirken og Guds nåde
Kirken var ikke bare en åndelig institusjon. Den var en av de største jordeierne i Europa og en politisk maktfaktor. Kongers makt ble gjerne begrunnet med , tanken om at herskeren var innsatt av Gud. Dette ble ofte stadfestet ved at en erkebiskop kronet kongen. Religion og politikk var dermed vevd tett sammen.
Slik uttrykker du det
Kirken var både åndelig autoritet, stor jordeier og politisk makt i middelalderen. Kongens makt ble begrunnet med , altså at han var innsatt av Gud, ofte bekreftet ved at en erkebiskop kronet ham. Slik var religion og politikk tett knyttet sammen.
Kongemakten ble legitimert religiøst, og kirken var også en stor verdslig makt.
Investiturstriden
Mellom 1075 og 1122 raste en strid mellom paven og den tyske keiseren om hvem som hadde rett til å utnevne biskoper. Spørsmålet virker teknisk, men handlet om makt: biskopene styrte store områder, og den som utnevnte dem, kontrollerte dem. Konflikten endte med Konkordatet i Worms i 1122, et kompromiss. At en pave kunne utfordre en keiser viser hvor sterk kirken var blitt som politisk maktfaktor.
Slik uttrykker du det
handlet om hvem som skulle utnevne biskoper, paven eller keiseren. Det var en maktkamp, fordi biskopene styrte store områder. Striden endte med et kompromiss i Worms i 1122. For meg viser den hvor sterk kirken var blitt, siden paven kunne utfordre selve keiseren.
Striden om bispeutnevnelser viste at paven kunne utfordre selv keiseren.
Svartedauden ryster ordenen
, pestpandemien som rammet Europa fra 1346 til 1353, drepte mellom 30 og 60 prosent av befolkningen. Konsekvensene rystet hele samfunnsordenen. Plutselig var det mangel på arbeidskraft, og overlevende bønder kunne kreve høyere lønn eller flytte, noe som svekket føydalismens bånd. Kirken mistet autoritet fordi den ikke kunne stanse døden, og krisen utløste også jødeforfølgelser da folk søkte syndebukker.
Slik uttrykker du det
fra 1346 til 1353 drepte kanskje 30 til 60 prosent av folket i Europa. Da ble det mangel på arbeidskraft, og bøndene kunne kreve mer lønn eller flytte, noe som svekket føydalismen. Kirken mistet også autoritet fordi den ikke klarte å stanse døden. En katastrofe satte altså fart på store endringer.
Massedøden svekket både føydalismen og kirkens autoritet.
Etter at det vestromerske riket falt, oppstod en samfunnsorden vi kaller . Kongen ga , altså jord, til adelsmenn mot at de stilte med soldater og lojalitet. Disse adelsmennene, vasallene, hadde igjen bønder og på jorden sin. Makt ble dermed fordelt nedover i en kjede av personlige avtaler, ikke styrt fra ett sentralt punkt.
Over alt dette sto kirken, som var både åndelig autoritet, enorm jordeier og politisk maktfaktor. Da pesten rammet på 1300-tallet, ble hele denne ordenen rystet.