Ordliste for Norsk vg2

Indirekte referanse til en annen tekst, historisk hendelse eller kjent fraser. Forutsetter at leseren gjenkjenner referansen.

Repetisjon av samme ord eller ordgruppe ved starten av påfølgende setninger eller verselinjer. Skaper rytme og emfase.

Barokk, opplysning og romantikk

Fakta, eksempler eller bevis som støtter påstanden i argumentasjon. Belegget må være relevant og etterrettelig.

Norsk skriftspråk som har utviklet seg ved gradvis fornorsking av det danske skriftspråket. Utviklet av Knud Knudsen fra 1800-tallet, offisielt anerkjent fra 1885.

Perioden 1380–1814 da Norge var i union med Danmark. Dansk ble skriftspråk, norsk eksisterte som talespråk og dialekter.

Norrøne dikt i bunden form som handler om guder, helter og livsråd. Eldre enn sagaene og ofte anonym opprinnelse. Bevart gjennom The Poetic Edda.

Retorisk appellform som bygger på avsenderens troverdighet gjennom faglig autoritet, tone og framferd. En av Aristoteles' tre appellformer.

Saklig artikkel som drøfter et spesifikt tema med argumenter, kilder og struktur. I norskfag handler det ofte om litterær analyse eller språkhistorie.

Muntlig drøfting der du bruker fagbegreper og viser til tekster for å begrunne det du mener.

Den posisjonen og perspektivet som forfatteren bygger inn i teksten for å fortelle historien. Fortellerstemmen er konstruert valg som påvirker hva leseren får vite og hvordan det tolkes.

Litterært virkemiddel der samme ord, frase eller struktur gjentas for å oppnå emfase, rytme eller emosjonell effekt.

Barokk, opplysning og romantikk

Underforstått premiss som binder belegg til påstand. Hjemmelen forklarer hvorfor belegget støtter påstanden.

Retorisk grep der det motsatte av det som menes blir sagt, eller der ordene har dobbel betydning. Brukes ofte for å kritisere eller avsløre.

Språkhistorie

Barokk, opplysning og romantikk

Norrøn dikterisk teknikk der et begrep omskrives indirekte gjennom en bildelig sammenstilling, ofte flerleddsbilde. Eksempel: «sjø-hesten» for skip.

Praksis med å søke opp, evaluere og integrere kilder i fagskriving. Krever kritisk vurdering av pålitelighet, oppgivelse av kilde og unngåelse av plagiat.

Språkhistorie

Journalists eller spaltisters eget refleksive innlegg, ofte fast spalte, som uttrykker personlig mening om aktuelle hendelser eller tema.

Virkemiddel som stiller motsatte elementer ved siden av hverandre for å framheve betydningen av hver. Brukes til å skape dramatisk effekt.

Norges overgang fra hedenske religioner til kristendom omkring 995–1030. Førte til etablering av skriftspråk, nedtegning av tekster og endringer i litterær kultur.

Lengre meningsbærende innlegg i avis eller tidsskrift, ofte fra fagperson eller engasjert leser, som argumenterer for et standpunkt.

Avisens eller tidsskriftets egen kollektive mening presentert som redaksjonelt innlegg. Uttrykker publikasjonens politiske og ideologiske linje.

Kort innspill fra leserne til avis eller nettsted, ofte om aktuelle saker. Har lavterskel og redaksjonens velvilje til publisering.

Strukturert analyse som forsøker å forklare hva en tekst betyr og hvordan den fungerer. Baserer seg på tekstlesing, sitater og drøfting av alternative tolkninger.

Retorisk appellform basert på saklig argumentasjon med fakta, statistikk og logikk. En av Aristoteles' tre appellformer.

Barokk, opplysning og romantikk

Bildespråklig uttrykk som overfører egenskaper fra ett område til et annet uten å bruke «som» eller «som om». Eksempel: «tiden er en strøm».

Trekk i dagens norsk som stammer fra norrønt, for eksempel ordforråd, sterke verb og bøyningsformer som skiller norsk fra dansk og svensk.

Prosaberetninger fra Island omkring 1200–1300 som skildrer slektshistorie, konger og legendariske helter fra tidligere århundrer. Kilder til forståelse av norrønt samfunn.

Nordgermansk språk som taltes i Norge, Island, Færøyene og deler av Sverige og Danmark fra omkring 700 til 1300. Grunnlag for moderne skandinaviske språk.

Norsk skriftspråk konstruert av Ivar Aasen basert på samling av norske dialekter, særlig fra Vestlandet. Lansert som alternativ til bokmål, offisielt anerkjent fra 1885.

Tidsperiode på 1700-tallet preget av tro på fornuft, vitenskap og kritikk av kirke og enevelde. Litteraturen brukes til opplysning og latterliggjøring av dårskap.

Retorisk appellform som appellerer til mottakerens følelser, som sympati, sinne, glede eller frykt. En av Aristoteles' tre appellformer.

Urettmessig bruk av andres tekst eller idéer uten å oppgi kilder. Anses som alvorlig akademisk ukultur.

Muntlig framlegg som er bygd opp for et publikum: tydelig disposisjon, tilpasset språk og bevisst bruk av appellformene.

Det argumentet forsøker å få leseren til å akseptere. En god påstand er spesifikk, forsvarbar og ikke trivial.

Fast arbeidsmåte der medelever og lærer gir tilbakemelding på en tekst før den skrives om. Poenget er å bruke rådene aktivt i neste utkast.

Tre hovedmåter taler bygger troverdighet og overbevisning: etos (forfatterens karakter), logos (fornuft og argument), patos (følelser og verdier).

Spørsmål stilt for retorisk effekt der svaret er underforstått og som skal påvirke leseren. Trenger ikke besvares av mottakeren.

Å arbeide videre med en tekst etter tilbakemelding: stramme inn strukturen, gjøre argumentene tydeligere og rette språket.

Litterær og kunstnerisk retning fra omkring 1800–1850 som vektlegger følelse, natur, folkesjel og fortid som kilder til nasjonal identitet.

Bruk av konkrete gjenstander, figurer eller handlinger for å representere abstrakte idéer eller følelser. I modernismen bærer symboler ofte eksistensiell eller psykologisk betydning.

Teknikk for å skape sammenheng mellom setninger og avsnitt gjennom pronomer, konnektiver, gjentakelse og logiske forbindelser.

Norrøn rettsforsamling der frifolk møttes for å løse tvister og fatte beslutninger. Fungerte som både rettsinstans og politisk beslutningsorgan.

Litterære og språklige grep som forfatteren bruker for å oppnå en effekt. Eksempler: metafor, gjentakelse, ironi, kontrast, allitterasjon.

Norrønt verdisystem der ære og prestisje var viktigere enn liv. Tap av ære krevde gjenvunning, ofte gjennom blodhevn eller ordige dueller. Ordet var bindende forpliktelse.