Kilder og kildekritikk
Historikere bygger kunnskap på . Primærkilder er samtidige spor, som brev, dagbøker, fotografier og statsdokumenter. Sekundærkilder er senere fremstillinger, som historiebøker og dokumentarer. Å vurdere en kilde betyr å spørre hvem som laget den og med hvilket perspektiv, når den ble til, om det var samtidig eller lenge etterpå, og hvorfor den ble laget, som privat notat eller offentlig propaganda.
Slik uttrykker du det
Slik vurderer du en kilde: Avgjør først om det er en primærkilde, altså et samtidig spor som brev eller foto, eller en sekundærkilde, en senere fremstilling som en historiebok.
Still så de tre faste spørsmålene: Hvem laget kilden og med hvilket perspektiv? Når ble den til, samtidig eller etterpå? Hvorfor ble den laget, privat eller for å overbevise? Disse spørsmålene kan du bruke på enhver kilde.
Skill primær fra sekundær, og spør alltid hvem, når og hvorfor.
Et brev og en tale om samme hendelse
Tenk deg at du vil vite hvordan folk opplevde okkupasjonen. Et privat brev fra en motstandsmann og en offentlig tale fra okkupasjonsmakten forteller om samme tid, men gir helt ulike bilder. Brevet er kanskje ærlig, men farget av frykt og ett ståsted. Talen er gjennomtenkt, men laget for å overbevise. Ingen av dem er hele sannheten. Ved å lese dem mot hverandre, og mot flere , kommer du nærmere. Dette kalles triangulering.
Slik uttrykker du det
Slik bruker du triangulering: Når to forteller om samme hendelse fra hvert sitt ståsted, et privat brev og en offentlig tale, leser du dem mot hverandre i stedet for å stole på én.
Vis at du vurderer interessen bak hver kilde: brevet er farget av frykt, talen av et ønske om å overbevise. Du stoler ikke på en påstand før flere uavhengige peker samme vei.
Ingen enkeltkilde er hele sannheten. Les flere mot hverandre.
Flere perspektiver på samme hendelse
Fordi er farget av ståsted, kan samme hendelse fortelles på ulike måter. Dette kalles . En historiker som vil forstå avkoloniseringen, må lese både kolonimaktens og de koloniserte sine fremstillinger. Poenget er ikke at alt er like sant, men at en kritisk historiker kjenner igjen hvordan perspektiv og interesser preger det som blir skrevet.
Slik uttrykker du det
Slik forklarer du : Samme hendelse kan fortelles ulikt avhengig av hvem som forteller. For å forstå avkoloniseringen må du lese både kolonimaktens og de koloniserte sine fremstillinger.
Vær presis på en vanlig felle: poenget er ikke at alt er like sant. Poenget er at en kritisk historiker kjenner igjen hvordan perspektiv og interesser preger en framstilling, og veier dem mot hverandre.
Flere perspektiver gir et mer komplett, men ikke et relativistisk, bilde.
Alt arbeid med historie starter med en , et avgrenset spørsmål som kan drøftes. Forskjellen på et svakt og et sterkt spørsmål er stor. Spørsmålet om hva som skjedde 9. april 1940 er bare beskrivende og har ett fasitsvar. Spørsmålet om hvor stort Quisling hadde 9. april 1940 er drøftbart: det tvinger deg til å veie ulike forklaringer mot hverandre og lande på en begrunnet konklusjon. Begrepet handlingsrom minner oss om at historiske aktører kunne velge, men innenfor grenser satt av tid og omstendigheter.
Når spørsmålet er på plass, må du vurdere kildene du bygger på.