Primærkilde og sekundærkilde
En er blitt til i den tiden vi studerer: et brev fra 1814, et fotografi fra krigen, en lov vedtatt på stedet. En er en senere bearbeiding, som en lærebok eller en forskningsartikkel som forteller om tiden etterpå. Primærkilden er nærmest hendelsen, men det betyr ikke at den er objektiv. Sekundærkilden gir oversikt, men er farget av forfatterens utvalg og tolkning.
Slik uttrykker du det
En er laget i den perioden jeg studerer, for eksempel et brev eller et bilde fra hendelsen. En er laget senere og forteller om perioden, for eksempel en lærebok. Primærkilden er nærmest, men ikke nødvendigvis sannere, fordi noen skrev den med en hensikt.
Primærkilde = fra tiden selv. Sekundærkilde = senere bearbeiding.
Et brev er ikke nøytralt
Tenk deg et brev fra en romersk guvernør til keiseren der han beskriver en provins som rolig og lojal. Brevet er en ekte fra antikken, men guvernøren hadde god grunn til å få egen styring til å se vellykket ut. Han skrev til sin egen sjef. En historiker kan derfor ikke lese brevet som ren fakta, men må veie det mot andre kilder og spørre hva avsenderen tjente på å fremstille det slik.
Slik uttrykker du det
Jeg ville ikke tatt guvernørens brev som bevis på at provinsen var rolig. Han skrev til keiseren, som var sjefen hans, og hadde interesse av å se vellykket ut. Jeg ville vurdert avsenderens hensikt og sammenlignet med andre kilder før jeg stolte på innholdet.
Spør alltid hva avsenderen tjente på å si nettopp dette.
Periodisering er et hjelpemiddel
Vi deler fortiden inn i perioder som middelalder, og tidlig nytid. Dette kalles , og det er noe vi har funnet på for å få oversikt, ikke noe som ligger ferdig i fortiden. Inndelingen får frem mønstre og endring, men kan skjule at overgangene skjer gradvis og glir over i hverandre. Et grensemarkør som Vestromerrikets fall i 476 er et valg, ikke en naturlov.
Slik uttrykker du det
betyr at vi deler fortiden inn i tidsperioder som middelalder og nytid. Det er et hjelpemiddel som gir oversikt og fremhever endring, men grensene er noe vi har bestemt selv. I virkeligheten skjer overgangene gradvis, så periodene må ikke forveksles med skarpe skiller.
Perioder er menneskeskapte rammer, ikke skarpe skiller i virkeligheten.
Historiebruk, 1814 fortalt på nytt
Grunnloven fra 1814 har blitt brukt ulikt gjennom tiden. På 1800-tallet ble den fremhevet i nasjonsbyggingen som beviset på at Norge var en fri nasjon. Under unionsstriden med Sverige ble den et politisk våpen. I dag løftes den frem i debatter om demokrati og menneskerettigheter. Hendelsen er den samme, men historiebruken endrer seg med behovene i samtiden.
Slik uttrykker du det
er når vi tar i bruk fortiden for et formål i nåtiden. Grunnloven av 1814 er et godt eksempel: den ble brukt til nasjonsbygging på 1800-tallet og løftes i dag frem i debatter om demokrati. Hendelsen er den samme, men hva vi bruker den til endrer seg med samtidens behov.
Samme hendelse kan fortelles ulikt avhengig av hvem som forteller og hvorfor.
Historikere arbeider med kilder, alt fra brev, lover og fotografier til gjenstander og bygninger. Vi skiller mellom primærkilder, som stammer fra selve tiden vi studerer, og sekundærkilder, som er senere bearbeidinger som lærebøker og forskningsartikler. En gir direkte innblikk i øyeblikket, men den er ikke automatisk sann. Den er skrevet av noen, til noen, med en hensikt.
Derfor stiller historikeren alltid de samme spørsmålene til en kilde: Hvem har laget den? Når? Hvorfor? Hvem var den ment for? Dette kalles kildekritikk, og det er selve håndverket i faget. I tillegg deler vi fortiden inn i perioder, og vi ser hvordan fortiden brukes aktivt i nåtiden.