Topografisk eller tematisk kart
Skal du finne fram på fjelltur, trenger du et . Det viser terrenget med høydekurver, altså koter, der tette kurver betyr bratt og glisne kurver betyr slakt, sammen med vann, stier og bebyggelse. Vil du derimot se hvor folk bor tettest i Norge, bruker du et der farge eller skravur viser per kommune. Samme område kan fremstilles på begge måter, og digitale karttjenester lar deg ofte slå tematiske lag av og på oppå et topografisk grunnkart.
Slik uttrykker du det
Jeg velger karttype etter hva jeg vil vise. Topografiske kart viser det fysiske landskapet med koter, vann og veier, og er det jeg bruker til orientering og friluftsliv. Tematiske kart viser hvordan ett tema, for eksempel eller klimasoner, varierer geografisk. Kort sagt: topografisk svarer på hva som er der, tematisk på hvordan noe fordeler seg i rommet. Digitale kart kombinerer ofte begge ved at man kan slå tema-lag av og på.
Topografisk svarer på hva er der, tematisk svarer på hvordan varierer X i rommet.
GIS legger data i lag
Et geografisk informasjonssystem som QGIS eller ArcGIS fungerer ved at hver type informasjon ligger i sitt eget lag: ett lag med veier, ett med vassdrag, ett med høyder, ett med befolkning. Fordi alt er stedfestet, kan lagene legges oppå hverandre og analyseres sammen. En kommune kan for eksempel kombinere et høydelag, et nedbørslag og et bebyggelseslag for å finne hvilke hus som er flomutsatt. I Norge brukes blant annet av Kartverket, kommunene og NVE.
Slik uttrykker du det
er et digitalt verktøy som lagrer geografiske data i lag som kan kombineres og analyseres, for eksempel i QGIS eller ArcGIS. Det jeg vil få fram er at styrken ligger i å legge lag oppå hverandre: kombinerer man høyde, nedbør og bebyggelse, kan man finne flomutsatte områder. Slik brukes GIS i praksis av Kartverket, kommuner og NVE til planlegging og beredskap, og digital kompetanse er derfor en del av faget.
GIS sin styrke er å kombinere mange stedfestede datalag til ny innsikt.
Kildekritikk på geografiske data
Også kart og statistikk har en avsender. Et kart kan villede gjennom hvilken inndeling, fargeskala eller projeksjon det bruker, og et satellittbilde må tolkes riktig for å bety noe. Derfor stiller vi de samme spørsmålene som ved andre kilder: Hvem har laget dataene, når, og med hvilket formål? Et befolkningskart fra et statistikkbyrå som SSB er noe annet enn et kart laget for å fremme en sak. Kildekritikk er en del av å bruke geografiske metoder ansvarlig.
Slik uttrykker du det
Kart og statistikk er ikke nøytrale, så jeg bruker kildekritikk også her. Valg av fargeskala, inndeling og projeksjon kan styre inntrykket, og et satellittbilde må tolkes for å bety noe. Jeg spør derfor hvem som har laget dataene, når og hvorfor. Tall fra SSB er noe annet enn et kart laget for å fremme en sak. Å vurdere avsender og formål er en del av å bruke geografiske metoder ansvarlig.
Kart er aldri nøytrale. Vurder avsender, formål og hvordan dataene fremstilles.
Et kart er en forenklet modell av virkeligheten, og hvilken type kart vi velger, avhenger av hva vi vil vise. Topografiske kart viser det fysiske landskapet med høyder, vassdrag, vegetasjon og bebyggelse, og svarer på spørsmålet hva er der. Tematiske kart viser i stedet hvordan ett bestemt tema, som , eller valgresultat, varierer i rommet.
Digitale verktøy har endret faget. Et geografisk informasjonssystem, , lagrer geografiske data i lag som kan kombineres og analyseres, og brukes i alt fra byplanlegging til flomvarsling. henter inn data fra satellitter og fly, og som med alle kilder må vi vurdere hvem som har laget dataene og hvorfor, altså bruke kildekritikk.