Pedagogiske figurer per tema: til notater, oppgaver og prøver. Klikk på en figur for fullskjerm. Alle er SVG og kan lastes ned og brukes fritt.
Posisjons- og fartsgraf for en bil som holder konstant fart 10 m/s. s–t-grafen er en rett linje gjennom origo, og v–t-grafen er vannrett.
Fartsgraf med skravert areal (arealet under grafen er strekningen) og s–t-parabel for jevn akselerasjon 2 .
På en s–t-graf er gjennomsnittsfarten stigningen til sekanten mellom to punkter, mens momentanfarten er stigningen til tangenten i ett punkt — det speedometeret viser.
En ball faller fritt uten luftmotstand. Tyngdekraften G er den eneste kraften som virker.
En ball faller med konstant fart. Tyngdekraften og luftmotstanden er like store og motsatt rettet — kreftene er i likevekt.
En kasse henger i ro i en snor fra taket. Snordraget S er like stort som tyngdekraften G.
Den enkleste kraftsituasjonen: tyngdekraft rett ned og normalkraft rett opp, like store.
Kassen trekkes bortover gulvet med konstant fart. Snordraget balanserer kinetisk friksjon, og N = G.
Snordraget har en vertikal komponent som «letter» kassen, så normalkraften blir mindre enn tyngdekraften.
Situasjonsfigur og kraftdiagram: tyngdekraft loddrett ned, normalkraft normalt på planet og statisk friksjon oppover langs planet.
Kassen akselererer nedover med kinetisk friksjon mot bevegelsen. Nettokraften er rettet nedover langs planet.
Som figuren over, men med tyngdekraften dekomponert langs og normalt på planet (G·sin θ og G·cos θ, stiplet).
En horisontal kraft presser kassen mot veggen, og statisk friksjon oppover holder den fra å skli ned.
Bok på bord med begge kraftparene fargekodet: bordet dytter boka opp / boka trykker bordet ned, og jorda trekker boka ned / boka trekker jorda opp. G og N er ikke et kraftpar — begge virker på boka.
Ball som faller fra høyden h: stillingsenergi omdannes til kinetisk energi. Søylene viser at Ep + Ek er konstant i punktene A, B og C.
Kasse glir ned et skråplan med friksjon: Ep går over til Ek og varme Q. Totalenergien Ep + Ek + Q er konstant.
Vogn A (2 kg, 3 m/s) treffer vogn B (1 kg, i ro) og de henger sammen. Bevegelsesmengden er bevart: p før = p etter = 6 kg·m/s.
To vogner skyves fra hverandre av en sammenpresset fjær. Bevegelsesmengden er null hele tiden, så den lette vogna får størst fart: 2 kg · 1,5 m/s = 1 kg · 3 m/s i motsatte retninger.
De to temperaturskalaene side om side: samme gradstørrelse, men nullpunktet er flyttet til absolutt nullpunkt. T = t + 273,15 — og ingen temperatur under 0 K finnes.
Temperatur mot tilført varme for 1 kg vann, i målestokk med ekte varmekapasiteter: is og damp varmes brattere enn vann (lavere c), og fordampingsplatået (2260 kJ) er mye lengre enn smelteplatået (334 kJ).
Varmepumpens krets med fordamper, kompressor, kondensator og ekspansjonsventil. Energipilene er skalert etter energiregnskapet Qut = Qinn + W — det avgis mer varme enn arbeidet som tilføres.
Kvalitetstrappa fra elektrisk energi ned til varme ved lav temperatur. Energien er bevart hele veien (første lov), men kvaliteten synker i alle reelle prosesser (andre lov).
Batteri, bryter, amperemeter og to motstander i én sløyfe. Samme strøm I går gjennom alle komponentene.
Motstand og lampe i hver sin grein med voltmeter over . Strømmen deler seg i greinpunktet: + .
U–I-graf for to ohmske motstander: rette linjer gjennom origo der stigningstallet er 1/R — dobbelt så stor motstand gir halvparten så bratt linje.
Sinusformet bølge med bølgelengden λ målt mellom to nabotopper, amplituden A fra likevektslinja til toppen, og bølgefarten v.
Lydbølge i luft: partiklene svinger fram og tilbake parallelt med fartsretningen, og bølgelengden er avstanden mellom to fortetninger.
Refleksjonsloven (i = r), brytning mot normalen når farten minker, og bøyning der bølgene sprer seg bak en smal åpning.
Lyden går fram OG tilbake til fjellveggen, så avstanden er d = v·t/2. Den klassiske «husk å dele på 2»-situasjonen.
Energinivådiagram (, absorpsjon oppover, emisjon nedover og utsendt foton E = hf.
Modellene ble forbedret av nye eksperimenter: Thomsons «bolle med rosiner» (1904), Rutherfords lille positive kjerne med mest tomrom (1911) og Bohrs kvantiserte elektronbaner (1913).
Emisjons- og absorpsjonsspekteret har linjer på nøyaktig samme bølgelengder (Balmer: 410, 434, 486 og 656 nm) — hvert energisprang i atomet gir én linje.
Notasjonen med nukleontall A og protontall Z, og hydrogenisotopene protium, deuterium og tritium — samme Z, ulikt antall nøytroner.
α-, β- og γ-forfall som reaksjonslikninger: nukleontall og ladning er bevart på begge sider, og reglene (A − 4 og Z − 2 for α; Z + 1 for β) leses rett av.
α stoppes av papir, β av en aluminiumsplate, mens γ trenger gjennom begge og bare svekkes av tykt bly.
Andelen ikke-omdannede kjerner halveres for hver halveringstid: 100 50 25 12,5 %. Kurven flater ut, men når aldri null.
HR-diagram med spektralklassene O–M, hovedserien, superkjemper, røde kjemper, hvite dverger og navngitte stjerner. Radiuslinjene følger Stefan–Boltzmann (L ∝ ), og temperaturaksen øker mot venstre.
Strålingskurver for svarte legemer ved 5800, 5000 og 4000 K, beregnet punkt for punkt fra Plancks strålingslov. Toppene følger Wiens forskyvningslov, og solas kurve topper i det synlige området.
Fra gass- og støvsky via protostjerne og hovedserien til sluttstadiene: hvit dverg for små og middels stjerner, supernova med nøytronstjerne eller sort hull for de massive.
Kortbølget stråling fra sola slipper gjennom atmosfæren, noe reflekteres, og bakken sender ut langbølget IR som klimagassene delvis fanger og sender tilbake (tilbakestråling).
Sankey-diagram for en bensinmotor: av 100 % kjemisk energi blir bare 30 % bevegelsesenergi, resten blir varmetap. Båndbreddene er proporsjonale med energiandelene.
Livssyklusutslipp for kull, naturgass, solceller, vannkraft, kjernekraft og vind — fossile kilder slipper ut 10–70 ganger mer enn de andre.
